Velkommen til Livfull

-Kjersti Evensen-

Etter mange år i underholdningsbransjen har Kjersti (f. 1966) skrevet en selvbiografi. Livfull har sitt formål som forlag å ivareta hennes kunstneriske virke.

Kjersti er utdannet ved Den Norske Opera og har en lang merittliste som danser, pedagog og gründer. Med 18 år på scenen som proffdanser, og 18 år som gründer for steppdans med skolen Tickle Toes i Oslo frem til 2020.

«Jeg ville jo bare danse» passer for alle som er interessert i dans, kunstfag, teaterliv og det å være en gründer. Dette er Kjersti’s første bok.

Boka inneholder historisk materiale.

Visste du at … vi ikke skal glemme …

Norges nasjonale samtidskompani Carte Blanche ble stiftet i Bærum i 1984 og hadde sine pionerår i Oslo før kompaniet flyttet til Bergen?  I dag er kompaniet et ledende samtidskompani som eies av staten, Vestland fylkeskommune og Bergen kommune. Kjersti var med å starte dette kompaniet, men ble ikke med til Bergen.

Visste du at Norske stjerneregissør Runar Borge fikk sin første dansejobb i «Spelemann på taket» ved Det Norske Teatret i 1968? Og imponerende elve spilleår på West End i London med sin oppsetning av musikalen «Fame»? Runar har hatt en utstrakt virksomhet over landegrenser. Kjersti jobbet med Runar da hun var aktiv som danser i Oslo.

Visste du at Jenny Wagstaff hadde skole på Jar med undervisning i steppdans og sang? Hun var viktig for mange unge dansere, sangere og skuespillere som ville gå videre inn i de profesjonelle rekker. Kjersti var elev ved skolen hennes som ungdom.

Visste du at danser og pedagog Main Kristoffersen (1934-2009) debuterte som «lille Main» som syv–åtteåring på turné under 2. verdenskrig med blant annet en Book-Jenssen-turné med Arve Opsahl, John Kristoffersen, tryllekunstnere og andre artister? Main var en god støtte for Kjersti under åpningen steppdansskolen Tickle Toes i Oslo.

Les fra åpningen av boken her.

Kappitel 1

Det lille ekstra

Hva er denne drivkraften, nysgjerrigheten, kjærligheten og veiviseren inn i sjela som får en kunstner til å drive fremover? Eller denne uthalende tålmodigheten under dugnad og koronastopp? Kunsten vår, med skapertrangen og ønsket om å dele, og den personlige signaturen som gjør en kunstner til akkurat den hun er? Dette verktøyet som blir en signatur på opplevelsen du får. Dette uttrykket som rører andre, dette magiske som skjer når det treffer deg som publikummer. Provoserer, engasjerer, gir latter, glede og ettertanke. Dette store spekteret av følelser vi har, denne nærheten til hele registeret som blir vekket i deg når du hører musikk, sang, sitter i salen på teater, opplever dans, ser på et maleri, leser en bok og ser en film på kino. Eller blir fascinert av en gjenstand når du ser en utstilling på et museum. Eller kanskje når du ser en rar stein i naturen? Dette øyeblikket som skjer der og da. Hva er det? Er det noe veldig hemmelig, noe stort og pompøst? Eller er det rett og slett et redskap som blir brukt av kunstneren, og som får deg til å se, oppleve og kjenne på det du selv har der inne? Din egen fantasi og din naturlige egenskap til å ta imot dette? Dette som egentlig ikke er mulig å sette ord på, det bare er der. Noe veldig privat, personlig og fint.

Og hva er en dansekunstner? En som kan bruke mange verktøy – en kunstformidler, en atletisk og beinhard idrettsutøver som har disiplin innøvd i tidlig alder, og som ikke minst må ha en enorm trygghet. Og: den største og viktigste kvaliteten en danser har, er den enorme gleden og kraften i å kunne få uttrykke seg, skape og få dele til et publikum. Å søke, være nysgjerrig, utforske sin kreativitet og å mestre kunsten i å bruke sine verktøy riktig. En evig reise i å utvikle seg og å være sjenerøs.

© Livfull Kjersti Evensen